Rick Estrin & The Nightcats

 
5.0
50   0   1   0   0  
Rick Estrin & The  Nightcats

Album informasjon

Tittel
Groovin’ In Greaseland
Plateselskap
Alligator Records
Anmelder
Frank Martinsen

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Proft gjort

Jeg går ut fra at de fleste lesere av Bluesnews vet at dagens mest ettertraktede bluesstudio ligger i San Jose i California og heter Greaseland, og at mannen bak foretaket er norsk og heter Kid Andersen. Foruten å være en tiljublet produsent, er han og regnet som en av bluesens beste gitarister, noe flere nominasjoner til Blues Music Award bekrefter. Og på årets utdeling i Memphis, gikk like godt telemarkgutten hen og sikret seg hedersprisen “Keeping The Blues Alive”.
Og når Kid ikke produserer eller spiller på andres plater, turnerer han med Rick Estrin & The Nightcats. Gitarjobben fikk han da Charles Baty ville trappe ned all turneringen og slutta i Little Charlie & The Nightcats, mens munnspiller og vokalist Rick Estrin ville fortsette nattkattenes ville ferd.
Nå skal ikke jeg begi meg ut på en inngående analyse av de to gitarister, stilsikre til fingerspissen som de er, begge to, men Little Charlie er nok en gitarist som til tider er mer glad i de jazza akkordene enn sin etterfølger. På den nye skiva krydrer Kid igjen hver eneste låt med sine gitarlick, ikke for mye, ikke for lite, og på låta “MWAH!” får han boltre seg fritt. Og selv om låta er kreditert Andersen sier låttittelen meg at Kid er mer enn klar over at dette er så nær opp til et “tyveri” av Lonnie Mack’s klassiske “Wham!”, som en kan komme.
En annen som får breie seg mer på denne skiva, er ex bassist Lorenzo Farrel, nå på tangenter, og på instrumentalen “Cool Slaw” er det Hammond og Lesliekabinett for alle penga.
Men hva så med gamlefar selv, Rick Estrin. Han har bikka 67, men ser ikke ut til å ville pensjonere seg. Han har skrevet alle sanger, bortsett fra de to nevnte instrumentaler, og etter et langt liv i bluesens tjeneste vet han hvordan han skal presentere en låt vokalmessig. Som munnspiller er han vel ikke akkurat en feinschmecker, men han blåser tøft og effektivt, og munnspillet er viktig for lydbildet.
Hva er så dommen over “Groovin’ In Greaseland”? Etter 10 album med Little Charlie & The Nightcats, og nå det fjerde med Rick Estrin & The Nightcats, alle på Alligator, får du mer av det samme. En miks av munnspillbasert vestkyst- og jumpblues. Alt sammen proft gjort og en fin veksling mellom slow og mer uptempo låter, og på “Big Money” lurer de med en ganske så noveltyprega låt. Men jeg savner vel den, eller de helt store låtene. Beste låter for meg er rockeren “Dissed Again”, den sløye slowbluesen “Tender Hearted” og den “High Heel Sneakers”-prega “Hands Of Time”. Og selvsagt Kid Andersen sin “MWAH!”. Den er helt kanon.
Tilslutt et lite tips. Ser du Rick Estrin & The Nightcats på plakaten et sted i nærheten av deg. Ikke nøl. Det er på scenen, med humor, spilleglede og utstråling, nattkattene virkelig kommer til sin fulle rett.

Powered by JReviews