COCO MONTOYA

 
4.0
222   0   1   0   0  
COCO MONTOYA

Album informasjon

Tittel
Hard Truth
Plateselskap
Alligator Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
4.0

Mange fine øyeblikk

En levende legende denne stilfulle bluesartisten og bluesgitaristen som har hele åtte album bak seg siden 1994. Dette er hans første album med nye låter på syv år. At han er tilbake på Alligator etter ti år synes å ha gjort ham godt, for det er en hardt rockende og energisk bluesartist som kommer tilbake med Hard Truth. Samtidig er dette elektrisk gitarblues av den gamle – og tør jeg si – litt satte skolen. En swampy, groovy, funky og ikke minst elektrisk blues som bukter seg fra hans skolegang med mentor Albert Collins, til han satte fyr på de store scenene som en del av John Mayall’s Bluesbreakers i 10 år sammen med Walter Trout, og frem gjennom 20 år som respektert soloartist og elektrisk bluesgitarist som alltid har hatt en emosjonell og flytende spilleteknikk ikke helt ulik Eric Clapton.
Coco Montoya har med seg en gjeng gode venner og utmerkede musikere som har tonnevis med erfaring fra mange av de store navnene i musikkbransjen. Bob Glaub på bass (kjent med Dylan, Bonnie Raitt, Lucinda Williams i nyere tid, og sentral i karrierene til Stevie Nicks og Don Henley), Mike Finnigan på keyboards/Hammond (kjent med Bonnie Raitt, Canned Heat, Jimi Hendrix kanskje mest kjente album «Electric ladyland», Eric Burdon og bluesstørrelser som Maria Muldaur og Keb Mo), gitarist Johnny Lee Schell (kjent med John Fogerty, Bonnie Raitt, Taj Mahal, Eric Burdon og Delbert McClinton) og gitarist Billy Watts (kjent fra indianer-utgaven av Lou Reed i John Trudell). Det er en fellesnevner mellom de fleste av disse musikerne som heter Phantom Blues Band. Dette er et band mange av oss kjenner gjennom flere fine plateutgivelser i bluesens ånd.
Albumet er mikset av den britiske produsentlegenden John Porter (Carlos Santana, B.B. King, John Mayall) og produsert av veteranen Tony Braunagel (Curtis Salgado, Eric Burdon, Taj Mahal) som også spiller trommer på albumet, slik han er kjent fra rockeband som Back Street Crawler med gitarist Paul Kossoff på 70-tallet. Resultatet er et rockbasert bluesalbum som bringer Coco Montoya tilbake på scenen med solide kvaliteter selv om dette ikke er et album som vil bli den store snakkisen i 2017.
Old school elektrisk blues der han bretter opp armene og hedrer sin mentor Albert Collins på åpningslåta «Before the bullets fly» og «The moon is full» (Albert gjorde sistnevnte i 1985 på et album sammen med Robert Cray og Johnny Copeland). Han nikker til Tony Joe White med overbevisning på «Old habits are hard to break», går hardt og ekte inn for sørstatsrocken som et Lynyrd Skynyrd på «Lost in the bottle», treffer bluesvibben i New Orleans med Neville Brothers-tonede «Devil don’t sleep» og avslutter albumet med rock’n roll blues av beste merke som kan rulle og gå i en evighet med sin herlige følelse for meg med «Truth be told». Det tunge og nokså britiske bluesrock-riffet på «Hard as hell» skal også trekkes frem som et stort pluss. Det var band som Cream på 60-tallet som skapte denne tradisjonen.
Mange fine øyeblikk, men også noen låter som ikke bringer deg noen steder. Velspilte, men nokså intetsigende. Som blues/soul-låta «I want to shout about it», funk/blues-tyngden i «’Bout to make me leave home», og forsøket på å dra en Delbert McClinton r&b-rocker på «I’ll find someone who will». Men alt i alt står det bra til med pasienten etter en lengre pause. Coco Montoya er tilbake!

Powered by JReviews