Ina Forsman, Layla Zoe, Tasha Taylor

Ina Forsman, Layla Zoe, Tasha Taylor

 
4.0
397   0   1   0   0  
Ina Forsman, Layla Zoe, Tasha Taylor

Album informasjon

Tittel
Blues Caravan 2016
Plateselskap
Ruf Records
Anmelder
Frank Martinsen

Skribentomtale

Karakter 
 
4.0

Tre dyktige kvinne­stemmer

Blues Caravan er et prosjekt som tyske RUF har holdt gående i tolv år. Hvert år velger de ut tre artister som ligger i vannskorpa til berømmelse, og sender dem ut på en omfattende turné, både på denne og andre siden av Atlanteren. Trekløveret denne gangen er finske Ina Forsman, canadiske Layla Zoe og Tasha Taylor fra USA, tre damer som stilmessig står godt til hverandre.
Liveopptaket, som er gjort i Tyskland i februar, altså tidlig i deres 2016-turné, som og svingte innom Blues in Hell her på berget, burde falle godt i smak hos dere som liker Beth Hart og Dana Fuchs. Og dem vet jeg det er mange av. Retten de serverer er vel det en kaller bluesrock, men med en god dash soul og en klype funk, jazz og pop. Dessverre liker denne anmelder helst suppa si uten for mye rock eller pop-krydder, og dette preger nok anmeldelsen. Men for all del, Blues Caravan suppa er absolutt spiselig.
Alle tre damer har flotte stemmer som passer sjangeren, men jeg savner litt at de har sin personlige signatur, men det er mest bandet som gjør at dette ikke blir en innertier. Trioformatet med bass, trommer og gitar traktert av Erja Lyytinens gitarist Davide Floreno, blir for tynt. En blåserekke og keyboard hadde vært på sin plass. Og gjerne en gitar til. For selv om Floreno forsøker å variere i sitt spill, blir det for lite soula eller blusa. Det er selvsagt urettferdig, men når en hører gjengen gjøre «Chain Of Fool» og «Tell Mama, eller når Tasha gjør «Who’s Making Love», låta pappa Johnnie Taylor hadde en hit med, er det nesten umulig å ikke ha originalene i bakhodet. Selvsagt når ikke disse jentene opp på Aretha Franklin eller Etta James nivå vokalmessig, og ingen forventer det. Selvsagt er ikke dette bandet gjengen fra FAME Studios i Muscle Shoals, og Davide Floreno er ikke Steve Cropper. Han beveger seg fra sløy jazzgitar til Stevie Ray Vaughan øs, men det mangler den lille ekstra nerven. Jeg mener at gjengen i RUF hadde tjent på å spadd opp et band med mer soulgroove, og kanskje en gitarist som kunne gjort de litt blå låtene enda blåere og røffere.
Ta for eksempel Ina Forsman. Hennes fire låter er hentet fra fjorårets selvtittelerte album, der både valget av musikere (Laura Chavez og Derek O’Brien på gitar, Texas Horns osv.) gjør at opptakene fra Austin har en annen dynamikk enn liveopptakene her. Beste kutt fra Ina er den småsexy, slepne «Bubbly Kisses».
Tasha Taylor får tre kutt til å vise fram sin stemmeprakt. Best gjør hun det på «What Difference Does It Make», der hun viser fram soulfraseringer hun lærte, når hun som hun sier, vokste opp i turnébussen til sin far. Og tross anmerkninger nevnt over, er det gøy å høre datteren gjøre pappa Johnnie Taylors hit «Who’s Making Love».
Layla Zoe har fått Judaskysset «den nye Janis Joplin», og jeg forstår sammenligningen. Men hun mangler den nakenheten og sårbarheten Janis hadde. Av hennes tre låter alene liker jeg best «Don’t Wanna Hurt Somebody», der hun roer det hele ned, og jeg hører at hun har et særpreg i stemmen. Selv om sjangeren er en helt annen, minner hun meg stemmemessig om en Tony Childs light. Noen som husker henne? «Honky Tonk Woman», som hun gjør sammen med Ina Forsman, får opp temperaturen hos publikum, men det skyldes vel mest gjenkjennelsesfaktoren. Her er det for mye tut og kjør.
Albumet avsluttes med fire låter med alle tre på scenen. Best av de er «Tell Mama», der Tasha Taylor viser at hun er den beste soulsangeren av de tre. Beste bluessangerprisen går til Ina Forsman. Det hele blir avsluttet med gud vet hvor mange ganger kovra «Rock Me Baby». Dette er en av bluesens flotteste låter, men som blir akk så kjedelig når Blues Caravanjentene, og ikke minst bandet, gjør en så forutsigbar tolkning.
Med CD’en følger en DVD med hele konserten. Bra filming og ti ekstra kutt er bonusen. Jeg var spesielt spent på hvordan Ida Forsman tolket Slim Harpos gamle swampblues-hit, «Queen Bee». Det hadde vært gøy om Ina hadde fått litt swampgroove bak sin bluesvokal. Men nei. Og dette er vel symptomatisk med min oppfatning av hele albumet. Tre dyktige kvinne­stemmer, som hadde fortjent et «rettere» band.

Powered by JReviews