BEVERLY KNIGHT

 
5.0
302   0   1   0   0  
BEVERLY KNIGHT

Album informasjon

Tittel
Soulsville
Plateselskap
East West Records
Anmelder
Jan Rustad

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Plata vi har ventet på

Beverly Knight er en britisk R&B- og soulsangerinne som har en dynge plater bak seg. Litt vekslende har de vært, ofte plaget av et ikke spesielt inspirert låtvalg, der de ender som en tanke anonyme affærer. Hun har holdt på interessen likevel, først og fremst fordi hun har en praktfull stemme - som ofte har løftet under pari låter til ting du gjerne vender tilbake til. Ett og annet gåsehudøyeblikk har det også vært, og vi har tenkt: ”En dag, én vakker dag skjer det.” Og sannelig min hatt, her er plata vi har ventet på.
Beverly har reist til Memphis. Der har hun booket seg inn i Royal Studios, som i disse dager drives av Lawrence Mitchell, sønnen til Willie Mitchell som av mange gis mye av æren for den distinkte profilen soulinnspillingene fra Memphis fikk fra ca 1970 av, og som skapte mange av de store innspillingene på sitt Hi-records i det samme lokalet. Mitchell jr. er også tekniker her, der han sammen med produsent Justin Stanley langt på vei trekker linjene tilbake til mange av klassikerne som er gjort i dette studioet. Sammen tar de to bedre vare på stemmen til Beverly Knight enn noen har gjort før dem - og jøssameg så tøft det blir. Som en oppdatert Ann Peebles eller Anita Baker troner hun på toppen av produksjonen, og er åpenbart mer enn noen andre klar over magien i øyeblikket. Willie Mitchell hadde klokkertro på det slitne, gamle teateret og mente forklaringen på suksessen han opplevde satt i veggene. Mye kan tyde på at han hadde rett i det ut fra det vi hører her. Det vi får er moderne soul i eliteklassen med et par avvik riktignok, men de blir borte i glansen. ”Private Number” gjøres med Jamie Cullum - et rart valg i mine ører, men det er nå så. ”I can’t Stand The Rain” er ikke HELT på Ann Peebles nivå, men sammenligningen er litt urettferdig. Jools Holland dukker opp på ”Hound Dog” - noen kommersielle hensyn på man sikkert ta. Før Sam Moore tar seg en tur og setter absolutt alle til veggs der han leverer en duett av ”Hold On I’m Coming” som hører hjemme i Hall Of Fame - bare synd den slutter etter hvert.
En plate som dette må høres, derfor er det dypt frustrerende at East West har elendig distribusjon på et nivå der selv ikke platebutikkene i Memphis hadde den inne, langt mindre butikkene her hjemme. Den KAN skaffes, hvis du maser - og den er vel verdt det.

Powered by JReviews