THE APOCALYPSE BLUES REVUE

 
3.0
718   0   1   0   0  
THE APOCALYPSE  BLUES REVUE

Album informasjon

Tittel
The Apocalypse Blues Revue
Plateselskap
Provogue Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
3.0

Bluesy og tungt rockealbum

Dette er ikke et vanlig bluesband på noen måte, men en avlegger fra heavy metal- og hardrock-bandet Godsmack, som vi vet har holdt på siden 1995 og stadig vært involvert i Ozzfest-opptredener og mange andre tunge rock-happenings. Et band som har blitt beskrevet som nu metal, heavy metal, post-grønsj, hard rock og sikkert også mye annet spisset inn mot metal-sjangere. Et band hvis viktigste inspirasjonskilder svinger fra Aerosmith til Alice In Chains, Sabbath, Metallica og Rush. Under en session der de drev og lagde nye låter for et album oppdaget gitarist Tony Rombola og trommeslager Shannon Larkin at de delte en felles lidenskap for et mer bluesy materiale. The Apocalypse Blues Revue er svaret på denne oppdagelsen. Hardere og tyngre enn det meste innen blues, men bluesen lever også her.
Det låter ikke bare hardere og tyngre, men også mørkere og har noe av den pønkattityden som grønsjbandene hadde på sitt beste tidlig på 90-tallet.
Tenk deg tunge riff á la Led Zeppelin og Black Sabbath med en mørk og stemningsladet følelse av The Doors. Ja, det er lett å se at dette prosjektet har mye av det samme i seg som da Layne Staley fra Alice In Chains og et par av gutta i Pearl Jam og Screaming Trees gjorde det eneste albumet som Mad Season i 1995. Følelsen av en tung bluesy utgave av The Doors hviler tungt på hele albumet. Ikke minst siden vokalisten har mye av Jim Morrisons særpreg i seg.
Men de gjør også et par overraskende låter. Som Robben Ford-cheesy «I think not» i klassisk countryblues-gir. Eller «Whiskey in my coffee» som låter som et Stray Cats med Black Sabbath som backing. Rockabilly møter tung bluesy rock. Ikke noe du hører hver dag!
Med en gitarist som hevder at han alltid har hatt Jimi Hendrix og Jimmy Page i bakhodet når han har spilt heavy metal og hardrock med Godsmack, og senere fått favoritter i både Stevie Ray Vaughan og Eric Gales, og en trommeslager som har en hang til de tunge og jabbende bluesy rullene i tidlig Black Sabbath, Led Zeppelin og til og med Metallica, er det ikke rart at dette albumet har en overhengende og voldsomt tung energi. Det tipper helt over i stonerrock (Kuyss etc) på låter som «The devil in me».
The Apocalypse Blues Revue stiller seg i det samme veikrysset som Robert Johnson møtte djevelen etter legenden, men de har langt flere forsterkere og tunge riff å møte djevelen med. De tipper over kanten for meg når man hører plata hele veien under ett, blir litt utmattet, men de beste låtene har litt av den magien Mad Season hadde så mye av i 1995. At de avslutter med Doors-klassikeren «When the music’s over» er bare helt på sin plass, såpass Doors-inspirert som dette bluesy og tunge rockealbumet er.

Powered by JReviews