BLUESKOLLEKTIVET

 
5.0
690   0   1   0   0  
BLUESKOLLEKTIVET

Album informasjon

Tittel
Kjære Saksbehandler
Plateselskap
Kollektivet Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Oppriktig levert

Fjorårets Union Bluesband har brukt det siste året godt, reist rundt i Norge og smidd seg til et veldig tight og velspillende blueskompani der funky backbeat, tekster fra det virkelige livet som treffer utmerket på nordnorsk dialekt og en rocka, men samtidig veldig rotekte blues som treffer fra første tone.
Det er nesten oppsiktsvekkende hvor populært og tidsriktig nordnorske tekster har blitt gjennom Ola Bremnes hit «Har du fyr» i mange versjoner, gjennom folk-inspirerte band som Hekla Stålstrenga, og nå gjennom blues som sitter like i margen som gamle blueskolleger som Roffe Wikström, Sven Zetterberg, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Det er bare den feite grooven, det feite lydbildet og den litt Pristine-rocka formen som forteller at denne bluesen kommer fra neste generasjon bluesformidlere. Og jeg liker den følelsen de formidler, den nerven de besitter som virker opplevd og ikke påtatt, som gjør at debutalbumet «Kjære Saksbehandler» med alle sine litt alvorlige tekstmeldinger treffer deg med en styrke som jeg ikke kan huske at et Union Bluesband har gjort på samme måte før.
Innspilt live i Store Studio i Bodø stiller Blueskollektivet opp for de som ikke tar nok til orde for seg selv, de som ikke klarer å si nei der de burde og som sliter med psykisk helse og selvtillit. Jeg brukte faktisk selv låta «Trivelig kar» med en viss ironi på min egen sønn under en biltur, før jeg skjønte hvor tungt bandet her faktisk står bak det de synger om. Tekstlinjen «må’kje pek for mye om det du vil ha, førr straks kjem livet og sei klart ifra, må ta det valget mellom ansvar og lyst, nokken plan i livet vart lagt ned og fryst, det e’kje nok å vær en trivelig kar…» traff meg direkte som en klar melding om å tenke litt gjennom hva man vil med livet. For Blueskollektivet handler det om å øse av sin egen selvopplevde erfaring til å riste litt i sine brødre og søstre, jenter og gutter. Bluesen har alltid klart å formidle selve livet med en realisme som er uslåelig, uforfalsket og riktig. Som da Freddie King engang sang «My credit didn’t go through» på en måte alle som har vært ned den veien skjønte.
Musikalsk er Blueskollektivet veldig gjennomført men samtidig lett stereotypt. Er det noe som kan bli bedre på neste album så er det å finne flere former, musikalske avstikkere og temposkift som sitter like bra som konseptet rundt dette albumets totem faktisk gjør. Du blir hekta når albumet tar i gang med «Oppholdsvær» og «Trivelig kar», slik et debuterende norsk bluesband sjelden har klart det, men begynner å tenke at innholdet på albumet er smidd over samme lest og kunne vært mer variert og utfordrende når du kommer midtveis på albumet og låter som «Trekk våpen» og «Det e kje krig».
Dem man elsker tukter man, og jeg elsker mye av det Blueskollektivet står for fra solen går ned i øst til den kommer opp i vest. Jeg vil så inderlig at dette toget ikke stopper med det første. Togsporet må bygges videre, selv om det symbolsk nok er en endestasjon i Bodø. Tekstene er sjeldent knallsterke på dette albumet, så oppriktig levert og ikke bare noen ord stablet oppå hverandre, og bandet så tight og groovy at jeg ikke kan se noen annen råd enn at dette debutalbumet bør være allemannseie i sommer. Det har aldri vært meningen at noen skal kunne ta lett på livet, og som blueselsker treffer derfor dette albumet deg med de beste intensjoner.

Powered by JReviews