BEN POOLE

Populer!
 
4.0
1338   0   1   0   0  
BEN POOLE

Album informasjon

Tittel
Time Has Come
Plateselskap
Manhaton Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
4.0

Blues for en kommende generasjon

Ben Poole er en guitar-slinger av engelsk herkomst som har vært samtaleemne blant størrelser som avdøde Gary Moore og legenden Jeff Beck langt tilbake. Et uforløst talent som med sitt forrige debutalbum beviste allerede da at han har en tyngde midt mellom tung melodiøs og grandios rock og en hvit bluesfølelse som ikke er ulik den Joe Bonamassa sa hei med med for rundt 15 år siden. Jeg sier ikke at Ben Poole er en artist som kopierer Bonamassa, men om du liker denne typen følsom, kraftfull og gritty bluesrock, så er det bare å stige på!
Ben Poole har på sitt andre studioalbum villet få frem et bredt spekter av musikk, og både med kraften han er kjent for live (han ga ut et meget hyggelig livealbum i kortformatet fra Royal Albert Hall for snart 2 år siden) men også noe mer studio-polert. Lyden av følelser, av en slamrende og av og til fyrig gitar, og et bredt spekter av blåtonet musikk fra den åpenbare bluesrocken til sensuell laidback pop/rock og over mot soul og funky forføringer.
Albumtittelen forbereder oss på forandring. Ben Poole har vært en liten hemmelighet hjemme i England en god stund, nå er tiden inne for en forandring på det. Og når jeg hører den tilbakelente sensuelle kraften i en låt som «Time might never come», som åpner seg stort opp i en lang gitarsolo - som både fans av Bonamassa og David Gilmour vil like - så tenker jeg at denne karen har et stort potensiale.
Liksom tidlig Bonamassa og hans tidlige forbilde Gary Moore (som sammen med Hendrix, Jeff Healey og B.B. King var grunnen til at han valgte seg bluesen som uttrykk på gitar) så hører man at den fortsatt unge Poole er uferdig som låtskriver. Men uttrykket, trøkket og nerven, i gitarspillet og måten han synger på er utrolig forførende og interessant selv om flere av melodiene er nokså middels i originalitet. Det er små hooks og øyeblikk i nær sagt alle låtene her som vinner deg fort over på Ben Pooles side.
Han har med seg noen flotte gitarister ved siden av seg selv på albumet. Aynsley Lister, RUF-artisten fra England som absolutt gjorde flere fine og hederlige bluesrock-album for Thomas Rufs tyske plateselskap i tiden etter at Luther Allison – bærebjelken i RUF Records – gikk bort. Todd Sharpville, den britiske bluesbaserte gitaristen som ble kåret til Englands fremste gitarist i 1995, foran Eric Clapton og Gary Moore. Henrik Freischlader, tyskeren som liksom Aynsley Lister, Todd Sharpville og Ben Poole har et vidt register på bluesen sin, og som fikk med seg Joe Bonamassa på tittelsporet på et av sine siste album. Det er en klikk med gitarister og bluesbaserte artister som tenker likt, dette.
Dette er ikke en plate du må ha, men jeg liker den i all sin enkelhet og fordi den låter ekte i sound og har utrolig mange fine gitardetaljer som går på følelse og ikke flashy «se på meg»-soloer. Den har en behagelig duvende forførende evne som stopper klokken akkurat lenge nok til at man får seg en liten reise, og spesielt på øyeblikk som call-response sekvensen på gitar mot slutten av «I think I love you too much», ei låt du kanskje kjenner med Jeff Healey, så kjenner du på den herlige følelsen av bluesmagi. Med duringen av forsterkerens hvitstøy i bakgrunnen!
Det er mer Jonny Lang, Robert Cray og John Mayer som er forbildene på dette albumet enn Hendrix, Healey, Moore og King som dominerte i hans tidligere år. Det høres også på det myke soundet på albumet. Blues for en kommende generasjon. Bluesgitar i et enormt følelsesregister for alle generasjoner.

Powered by JReviews