JANIVA MAGNESS

Populer!
 
3.0
1027   0   1   0   0  
JANIVA MAGNESS

Album informasjon

Tittel
Love Wins Again
Plateselskap
Blue Elan Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
3.0

Manglende nerve

Er det ikke urovekkende når store deler av Janiva Magness nye plate låter som en uptempo og barsk versjon av Trine Rein? Eller vekker Hanne Boels polerte soulpop til live så det synger på åpningssporet «Love wins again».
Jeg kjenner at jeg har kommet til kiosken for å få konfektsjokolade, og ender opp med en pose billig-sjokolade som selges for 4,90 pr hekto og premissene er kvantitet inn og kvalitet ut. Janiva Magness var klasse innen det vide begrepet soul/blues/r&b med et klassisk snitt av både pop og rock, og nøt stor respekt og suksess 10 år tilbake i tiden. Hun har fortsatt en stor stemme inntakt virker det som, men bak innpakningen er det haug på haug med klisjeer som sliter på troverdigheten og resulterer i manglende nerve og pen musikk som bare farer forbi.
Trine Rein-faktoren, og nå mener jeg ikke å henge ut Trine Rein som er god på den popmusikken hun gjør og har stemmen som kan konkurrere med Janiva Magness, er påtagelig på sanger som «Say you will», «Rain down» og «Who will come for me». Det er «den Trine Rein» som hun selv har forlatt, polert og 80/90-talls groovy soul/poprock. Låter som dette og Hanne Boel-kloningen er kjønnsløst så det holder. Nesten provoserende «sell out», selv om stemmen til Janiva aldri får det til å tippe over. Hun kan fortsatt levere følelser, selv om de ikke føles helt ekte ment.
Det er noen få fine øyeblikk på plata, heldigvis. «Real slow» har en funky og riffete soul/blues-groove som nok kan starte festen også i 2016, og «Moth to a flame» har en Tina Turner-groove som sitter veldig godt og gir en lyst på mer. To gode låter som viser at Janiva Magness kan, hun må bare ut av den konforme formen. Bryte båndet til Trine Rein og Hanne Boel, og slutte å date en utdatert Huey Lewis. Og kaste ut produsenten som heter Dave Darling som sikkert har ledet Janiva galt av sted.
James Brown/ Wilson Pickett-vibben på «Your house is burnin» og den strippede folk/vise-nerven med bare akustisk gitar på «Just another lesson», nesten i en strippet Rosanne Cash-form, vipper albumet ut av posisjon til å bli total-slaktet. Men ingen skal komme og si meg at jeg trenger dette albumet. Alarmklokkene gjaller!

Powered by JReviews