CURTIS SALGADO

 
5.0
908   0   1   0   0  
CURTIS SALGADO

Album informasjon

Tittel
The Beautiful Lowdown
Plateselskap
Alligator Records
Anmelder
Bjørn Wiksaas

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Et nydelig album

Ingen skal vel påstå at Curtis Salgado har vært overproduktiv på platefronten i løpet av sin snart 40 år lange karriere. Har jeg ikke telt helt feil, så er ‘The Beautiful Lowdown’ kun hans åttende, muligens niende, i eget navn. Men, han har jo en fortid også, en som kan være verdt et par ord. Den startet i Eugene, Oregon med et lokalt band der, før han som 22-åring ble med i Robert Cray Band. Der ble Curtis i 6 år, og var også veldig til stede på Robert Cray Bands debut-skive fra 1980. Etter Robert Cray Band ble det Roomful of Blues 1984-86. I 1991 dannet Salgado sitt eget band Curtis Salgado & The Stilettos, og han har hatt solo-karrieren sin gående siden, med unntak av en kort periode i 1995 da han var vokalist for Santana. Vi må vel, i en kort bisetning, også nevne at Salgado var John Belushis inspirasjonskilde bak skapelsen av Blues Brothers-karakterene. Blues Brothers’ debutalbum ‘Briefcase Full of Blues’ er tilegnet Salgado, og Cab Calloways karakter i den første filmen bærer navnet Curtis.
Om ‘The Beautiful Lowdown’ sier Salgado følgende: “My heart and soul are in this. I worked my tail off and let the songs lead the way.” Og det gikk da riktig så greit det, Curtis. For første gang i karrieren skrev Curtis Salgado låtene sjøl. Han kom i studio med 17 egne låter, endte med å spille inn 11 av dem, og spedde på med avslutningssporet ‘Hook Me Up’ (Johnny Guitar Watson). Og det er blitt et nydelig album. Gjennomarbeidet og storslått, og helt klart verdig utgivelse i Alligator Records’ jubileumsår (45 år i 2016). Her er det så mye navn på musikantlista at man kan bare glemme å ramse dem opp, og mange av dem (sikkert soul-, R&B- og funk-folk) kjenner jeg ikke engang til. Uten at det spiller noen rolle, for Salgados fryktløse og spennende satsning fungerer rett og slett bare veldig godt. Et eneste ankepunkt har denne jordnære anmelder; Curtis spiller et eminent munnspill. I en så stor produksjon som dette blir det dårlig med plass til det. Kun i tre låter har Curtis og hans medprodusenter funnet litt plass til munnspillet. Ellers har det måttet vike for store blåserekker. Og for meg blir dette litt trist!
Sist Curtis slapp et album, det var vel ‘Soul Shot’ (Alligator 2012), så hagla nominasjonene etter ham. Det skulle ikke forundre meg en millimeter om det samme skjer også denne gangen.

Powered by JReviews