INA FORSMAN

Populer!
 
4.0
1503   0   1   0   0  
INA FORSMAN

Album informasjon

Tittel
Ina Forsman
Plateselskap
Ruf Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
4.0

Mange fine «moves» fra et stjernespekket lag med musikere

Selv om Ina Forsman henger fast i noen av de tradisjonelle ballade/pop-ideene til sin Ruf-kollega Erja Lyytinen, som sikkert har vært en inspirasjon og et forbilde hjemme i Finland, så er det ingen tvil om at hun har et åpenbart talent for soul/blues i en energisk sparkende 2016-utgave. Ina er et talent som kan feste vårt barske naboland til kartet med en helt annen kraft enn den for meg nokså bleke Erja. Det er nesten en ung Beth Hart-power ute og går her, med innstuderte old-style vokale triks der hun studerte plateutgivelsene til Donny Hathaway, Aretha Franklin og Sam Cooke før hun gikk i studio. Inspirasjonene hennes er også, og overraskende nok, utvilsomt eldre enn de Beth Hart velger å bruke.
Ina Forsman er fra Helsinki, har «the looks» og en praktfull og pushy stemme. Ikke ulikt vår egen Silya (Silje Nymoen fra Multicyde), som mange ble imponert over da hun vant Stjernekamp. Ina er like «frekk», selvsikker og utfordrende som sanger. Kanskje enda mer pushy, sterkere og smoky i stemmen enn Silya også. Det er åpenbare tegn på kvalitet her, men jeg tror ikke like mye på Ina slik som jeg etter hvert har gjort på Silya. Selv om hun gjør en overbevisende cover av Nina Simones «I want a little sugar in my bowl», og åpenbart har studert hennes stil når du hører hennes blanding av det sukkersøte og den rå nattklubb-følelsen hun demonstrerer på sanger som «Bubbly kisses».
Dette er ingen (for meg) viktig plateutgivelse eller debut, men jeg kan like en ung artist som åpenbart har «noe». En nerve og tilstedeværelse og rå attityde som få så unge sangere har. Og så må det ha vært gjort mye godt arbeid i studio. Mange fine «moves» fra et stjernespekket lag med musikere. Innspillingen lever!
Stort pluss for at hun insisterer på å skrive sangene sine selv (foruten nevnte coverlåt), og bare tar imot hjelp til å skrive melodiene fra blues-veteranen Tomi Leino (som har sitt eget habile band og kan faget). Til disse innspillingene har de hentet inn dyrekjøpt amerikansk ekspertise fra Austin, Texas der veteranen Mark «Kaz» Kazanoff har produsert albumet. Han er kjent for plateinnspillinger med Angela Strehli, Marcia Ball, Koko Taylor, Candye Kane, WC Clark og Kim Wilson.
Plata er innspilt over en uke i Austin der Mark hentet inn musikere som gitaristene Laura Chavez (Candye Kane) og Derek O’Brien (Omar & The Howlers, Jimmie Vaughan), trommeslager Tommy Taylor (Eric Johnson), piano/organist Nick Connolly (Omar & The Howlers) og bassist Russell Jackson (spilte for B.B. King i mer enn seks år). Med seg i bagen fra Finland har hun bare munnspiller Helge Tallqvist, som er en veteran på linje med Hungry John her til lands. Han er inspirert av George Smith som så mange munnspillere av denne årgangen. The Texas Horns (med Kaz) fyller på backingen der det trengs på en debut som oser av kraft og vilje.
Ina Forsman kan ha mye å komme med om hun bare lærer seg å fly og unngår kommersiell fristelse. At hun skal ut på Blues Caravan-turneen for 2016 er en mulighet for å bli lagt merke til, men samtidig en anledning til å miste alt. Det er bare (mangelen på) erfaring og levd liv som kan forandre dette ungdommelige talentet til noe virkelig stort, for hun har en stemme og en gnist som er lett å like. Du hører enkelte steder, spesielt i ”fadingen” av enkelte sanger, at hun er et uferdig talent. Hun har skrevet personlige tekster til sanger som «Pretty messed up» og «Bubbly kisses» som lover at jeg kanskje må revurdere min oppfatning. For selv om jeg ikke tror nok på debuten, så er Ina Forsman et navn jeg noterer meg. For sikkerhets skyld bak begge ørene.

Powered by JReviews