WALTER TROUT

Populer!
 
6.0
1327   0   1   0   0  
WALTER TROUT

Album informasjon

Tittel
Battle Scars
Plateselskap
Provogue Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
6.0

Du vil, skal og må bli berørt av denne plata!

Bluesrock og gitar-ikonet Walter Trout har etter min mening levert sitt livs album etter å så vidt ha unnsluppet dødens klør og fått karrieren tilbake. Walter Trout har de senere årene uansett vendt tilbake til bluesen musikalsk. Etter å ha vært helt over i metalrocken en kort periode – som jeg skal innrømme at jeg ikke likte – henter dette tungt rocka albumet frem følelser fra hans blues og fra hans liv som er unike. Og etter å ha veid albumet frem og tilbake gjennom mange lange bilturer er dommen klar. Dette albumet fortjener ingenting annet enn vår høyeste anerkjennelse.
Du kjenner smerten over det han har gjennomgått i tekstene. Han var «Almost gone» som han synger med veldig trøkk og affeksjon i åpningslåta. Han kjempet sitt livs slag som han synger på «Omaha», og han trodde ikke mer enn så vidt på morgendagen som han synger på «Tomorrow seems so far away». Livet hang i en sytråd, underet kom på overtid av 12. time i hans kamp mot leverkreft, og jeg tror dette albumet kan være et fremtidig soundtrack for mennesker som er redde for at de når som helst skal dø. Når Walter kom seg gjennom det må han og denne musikken og særlig tekstene være bekreftelsen på at også andre har stått på perrongen. Og kommet tilbake.
Gitararbeidet er noe av hans tyngste, og mest originale bluesrock-arbeid. Det er ingen fillers her, ingen låter som er ”walkovers” bare for å fylle ut et album. Det sitter som ei kule fra første til siste låt, og det er lenge siden jeg kan si å ha hatt sånne følelser for et rent bluesrock-album. Det bekrefter bare, som Anders Osborne har bevist for oss de senere årene, hvor mye det du har på hjertet og føler desperat at du vil dele med andre har å si. Særlig i bluesverdenen.
Walter Trout har liksom Chris Rea brukt bluesen, det intense ønsket om å få komme med mer musikk, «inspirert» av å ha gått gjennom en kritisk livsfase der døden var den mest sannsynlige utgangen, til å overleve. Mange av disse tekstene er skrevet, da det sto på som verst eller i minnet av det etterpå, i realismens mørke. Den nydelige balladen «Please take me home», som jeg først tok for overskudds B-vare fra Eagles-katalogen (så feil kan man ta), er en låt som forteller mye om hva man tenker når man har gitt opp. Man vil bare hjem, hjem til den man elsker.
Bildene i bookleten som følger med CD-utgaven (albumet gis også ut på vinyl, det eneste formatet som denne perlen bør nytes i, mener jeg) dekker ikke til noe det heller. Du får se bilder av Walter da han var bare hårsbredden fra døden, og du ser hvor preget han er etter det han har vært gjennom. Levd liv, eksistensielle kriser og en uendelig kjærlighet til sin kone og manager Marie og musikken. Det kommer så sterkt ut gjennom dette albumet, om du gir det 5-6 runder på spilleren, – du bare må klamre deg fast. For det er det vi alle må en gang, og da er det herlig å sparke gnisten utover som det Walter Trout nå gjør.
Fra intenst tung bluesrock, den beste låta Colin James ikke skrev selv i 1990, i «Playin’ hideaway». Til den trolske stemningen i dunkle «Haunted by the night» der du føler at demonene er rundt deg i mørket, du bare ser dem ikke. Og ikke minst den utrolig sterke bluesnerven i «Cold, cold ground» der man står over bakken og ser seg selv bli begravd i et sort og kaldt hull. Kampen Walter Trout gjennomgikk, og følelsene på veien, kommer så ærlig og sterkt frem at det bare er å bestille en pakke lommetørkler sammen med plata. Du vil, skal og må bli berørt av denne plata!

Powered by JReviews