BILL ABEL

Populer!
 
5.0
1843   0   1   0   0  
BILL ABEL

Album informasjon

Artist
Tittel
Celestial Train
Plateselskap
Jesswabel
Anmelder
Jan Rustad

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

En reise inn i en ny verden

Jeg kunne vel egentlig kalt denne labelen for hva som helst, for Bill Abel gir fremdeles ut platene sine selv. Og det er slik han vil ha det. Enkelte vil ha det til at det er fordi han er vanskelig å samarbeide med, selv vil han nok fremholde at det bare er slik han kan beholde full kontroll over den musikken han byr deg å høre på, og med et glimt i øyet vil han fortelle deg om myndighetenes planer om befolkningspåvirkning gjennom hemmelige pulser som legges inn i platene som gis ut av de store selskapene – hva vet jeg?
Bill Abel er den ekstremt begavede multikunstneren og lydgeniet som for alltid har tapt sitt hjerte til den tradisjonelle deltabluesen, der han de siste 25-30 årene har gått gradene, lært faget og skapt seg en unik posisjon – ikke bare som vriompeis, men også som en fantastisk gitarist og en unik stemme. Jimmy ”Duck” Holmes sa en gang at hvis målet hans hadde vært materiell velstand hadde han funnet på noe annet enn å spille blues. Jeg vil tro at Bill Abel har det på samme måten, om enn Holmes vel er blant dem som HAR gjort det brukbart. Det var ikke Bill som valgte bluesen, det var snarere tvert om. Og slik er det også her. Abel har invitert musikere han liker hjem til seg og sitt Big Toe studio – også opptakene med Daniel Eriksen og Stig Sjøstrøm er representert her med én låt – en vakker tolkning av Skip James’ ”Special Rider”. Ellers er det låter av Fred McDowell og noen tradlåter, foruten Abels egne.
Og det er en glede å slå fast at han har brukt tiden godt siden ”One Man Band” kom for åtte år siden. Han har lært seg mye om musikkproduksjon, om låtskriving og utrolig nok om å arbeide med andre, om enn det skjer strengt på hans egne premisser. Abel plasserer seg her i fronten av den jevnt minkende gruppen av musikere som fortsatt spiller den tradisjonelle deltabluesen. Han gjør likevel grep der han strekker ut en hånd til den som ennå ikke har latt seg besnære av det musikalske universet han har gjort til sitt. Det er sårt, vakkert og i neste øyeblikk hjerterått frempå. Fred McDowells ”Kokomo” snerres frem som avslutning, og derved er mitt bidrag til årets plate klart, herr redaktør. Her skaper Bill Abel en helt nødvendig plate for deg som gjerne vil holde deg orientert, samtidig tar han et krafttak for å oppdatere uttrykket i deltabluesen OG ivareta tradisjonene. At han holder det sammen er et mindre mirakel – og det du får er en reise inn i en ny verden.

Powered by JReviews