ADAM DOUGLAS

Populer!
 
5.0
4689   0   1   0   0  
ADAM DOUGLAS

Album informasjon

Tittel
I may never learn
Plateselskap
Grappa
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Musikk som vil tåle tidens tann

Adam Douglas har farget og preget musikken på begge sider av Atlanteren over 17 år som profesjonell utøver. Både med sine egne band The Douglas Group (2011), oppfølgeren med bandet High Red (2013) som stort sett var det samme bandet, og der hele Adam Douglas’ raffinerte musikalske sjel innen r&b, soul, americana og roots-basert pop og ballader kulminerer i hans første soloalbum nå i 2015. Og det er litt av et album fra den flotte stemmen og låtskriversjelen vi lenge har skjønt var noe spesielt.
Heldigvis holder Adam Douglas seg på den rootsbaserte siden av balladerier og popsnekkeri. Han selger seg ikke ut slik hans yngre kollega amerikaneren Chris Medina («What are words») har blitt populær med i Norge. Adam har jobbet med sin amerikanske landsmann, men der jeg ikke tror helt på Chris så overbeviser Adam Douglas med en sårhet, groove og hvit manns soul-nerve som er tidvis overveldende på denne plata. En plate som er krydret med glimrende unge norske musikere, der bare Iver Olav Erstad har «overlevd» fra The Douglas Group og High Red.
Adam Douglas har lenge hatt et særdeles sterkt navn i musikerkretser og spilt med størrelser som Jon Bon Jovi, Larry Carlton, Robben Ford, Michael Landau samt bluesesset Kirk Eli Fletcher i USA. Hjemme i Norge, som det har blitt for amerikaneren, har han spilt med Frode Alnæs, Vidar Busk og Marit Larsen foruten sine egne band, for å nevne noen. Denne solodebuten plasserer etter min mening Adam Douglas på samme hylle som Jarle Bernhoft. En soulbasert singer/songwriter med r&b-fraseringer helt i samme klasse, om ikke bedre, som Jarle. Og Adam lar den musikalske sjelen snakke for seg. Ingen tekniske triks eller finesser slik Jarle har utviklet sin form. Det liker jeg bedre – rett fra hjertet med groove og soul-vibber som hentet ut fra kataloger med Donald Fagen (Steely Dan), Michael McDonald (The Doobie Brothers) eller en temperert Al Jarreau. Tatt helt ned i tempo og instrumentering. Stemmen – og Adam har en sjeldent fint frasert soulstemme – får plass i front og melodiene treffer deg med sin enkelhet og sjel.
I May Never Learn er en nær fullkommen solodebut! En nydelig plate som har karakter og som vokser frem når du spiller den flere ganger. Grooven fra start med «I aim to please» er bedre enn noen Dance With A Stranger-låt for meg, «Steal the show» og «Baby, I’d be lost» synger Chris Medina ut av listene for meg, «Savor every bite» har sjeldne Aimee Mann-kvaliterer, spesielt i gitarspillet, og americana-ballade følelsen på «Always» er tidløs. Best er Adam Douglas der han virkelig slipper til soul-sangeren i seg, der han virkelig konkurrerer med Jarle Bernhoft om sceneplassen. Låtene «I once was an honest guy», «Pour a glass» og «Falling down» er grunner alene god nok for å kjøpe dette albumet.
Bare helt til slutt på «Wanted you to know» mister Adam meg i sine polerte gospel-grooves. Men bevares, å miste meg på bare en låt teller ikke på vurderingen her. Adam Douglas er din mann om personlighet, en god stemme og nære tekster i et soul/r&b-farget popformat frister. Dette er musikk som vil tåle tidens tann, og der fremragende musikere slipper til i riktige doser. Bare å nyte!

Powered by JReviews