LAFAYETTE GILCHRIST

Populer!
 
5.0
2226   0   1   0   0  
LAFAYETTE GILCHRIST

Album informasjon

Tittel
The View From Here
Plateselskap
Creative Differences
Anmelder
Tor Einar Bekken

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Blues, boogie woogie og stridepiano i modernisert versjon

Noen som husker go-go funk? Musikken kom fra undergrunnsscener i Washington DC og Baltimore, og de kanskje mest kjente utøverne var gitaristen Chuck Brown, som også spilte med Eva Cassidy på en av de konsertene som senere ble gitt ut på plate etter hennes død, samt det hardtsvingende bandet Trouble Funk. Go-go funk var særdeles dansbar musikk, med intrikate bassganger, hypnotiske gitarriff og refrengtunge låter. På 80-tallet var genren stadig på hitlistene.
I Baltimore vokste vokste pianisten Lafayette Gilchrist opp med denne musikken, og har i hele sin profesjonelle karriere brukt elementer fra go-go i sin egen musikk. Gilchrist har spilt piano med jazzkanoner som David Murray, og har samtidig ledet sitt eget band - The New Volcanoes - eller trioer med varierende medlemmer. I det store og det hele har han vært aktiv.
Lafayette Gilchrist har, som svart amerikaner, også vært interessert i sin egen musikkhistorie og har satt seg godt inn i solopiano-tradisjonene. Han er nå ute med denne soloplata, der han sitter alene ved tangentene og utforsker blues, boogie woogie og stridepiano - riktignok i en meget modernisert versjon der den gamle musikken blandes godt ut i nettopp elementer av go-go, fri jazz og afrikanskinspirerte riff og rytmer.
På mange måter peker Gilchrist tilbake til tidligere tiders tangentkunstnere. Ved mer enn en anledning griper jeg meg selv i å assosiere musikken med Jimmy Yancey, eller med langt mer obskure bluespianister som James ’Bat’ Robinson eller Doug Suggs fra Chicago. Det er gledelig å se og høre hvordan en kreativ musiker kan ta tak i sin egen tradisjon, og fornye den på en måte som beholder det gamle midt inne i det ganske så moderniserte uttrykket.
Jeg er helt klar på at dette albumet ikke er for alle. Den som forventer planking av gammel boogie bommer stygt dersom de anskaffer denne plata. Er man imidlertid villig til å sette seg ned og lytte, og til å legge vekk det skadelige kravet om å skulle ’forstå’ musikken; ja da er man på rett veg.
Hør på ei låt som ’DC’...det er blues, det er jazz, det er neo-boogie woogie; det er et fjernt spor av Duke Ellington... Samtidig er det lyden av nåtid og framtid.

Powered by JReviews