BILL HARRIS

Populer!
 
6.0
1733   0   1   0   0  
BILL HARRIS

Album informasjon

Tittel
The Blues-Soul of Bill Harris
Plateselskap
Fresh Sound Records
Anmelder
Tor Einar Bekken

Skribentomtale

Karakter 
 
6.0

En klassiker

Når man har syslet med ymse former for jazz og blues mer eller mindre siden man begynte å spille et instrument for over førti år siden, er det lett å falle i den fella å tro at man har hørt om så og si enhver jazzmusiker av betydning. Og da sier jeg 'hørt om' – ikke 'hørt'. Likevel dukker det med jevne mellomrom opp innspillinger av musikere som på mystisk vis har unngått rampelyset, til tross for flere utmerkede plater, og kultstatus i eget nærmiljø.

Den fantastiske, og i våre dager bortimot totalt ukjente, gitaristen Bill Harris (1925-1988) var en slik musiker. Han laget på 50- og 60-tallet flere plater som bør få vannet til å renne i munnen på de fleste som har sittet med en akustisk gitar i fanget, og prøvd å få den til å låte. I utgangspunktet var Harris gitarist for doo wop-gruppa The Clovers, en jobb han hadde i mange år. Han turnerte land og strand rundt med dem, da som el-gitarist, inntil gitar­kollega Mickey Baker oppdaget at Harris var dypt opptatt av den klassiske gitaren – nylonstrengeren – og at han hadde studert klassisk gitar inngående med en lærer som igjen hadde vært elev av selveste mestergitaristen; Andres Segovia. Segovia reiste gjerne rundt på besøk til tidligere elever, og skal derfor etter noen år ha vært innom mannen som etterhvert ble Harris' lærer. Harris ble bedt om å vise hva han hadde lært, og spilte til lærerens store forferdelse jazz, noe som skal ha resultert i pinlig taushet i lokalet; inntil Segovia uttalte med steinansikt at han likte det han hørte.
Kanskje nettopp derfor ble Bill Harris noe så sjeldent som en jazzgitarist som så og si utelukkende spilte på en totalt akustisk klassisk nylonstrenger. Han hadde én gitar som han holdt seg til gjennom hele karrieren, og den var ett hundre prosent 'unplugged', kun forsterket med en mikrofon foran instrumentet hvis det føltes nødvendig. Mickey Baker anfefalte ham til produsent Bob Shad, og på plateselskapet Mercury spilte Harris i perioden 1956 til 1959 inn tre plater, som nå i 2013 er utgitt på to CD'er under tittelen The Blues-Soul of Bill Harris. CD'ene inneholder også et fjerde album, Caught in the Act; ei konsertskive innspilt i 1962. De tre studioalbumene heter opprinnelig Bill Harris (1956), The Harris Touch (1957) og Great Guitar Sounds (1959). Samtlige plater høres ut som de er spilt inn i går; utsøkt lyd, moderne klanger, låtvalg og improvisasjon i toppsjiktet.

Debutalbumet BILL HARRIS var fullstendig utypisk på midten av femti­tallet. Det var ei plate der en mann satt mutters alene og spilte jazz på en klassisk gitar. Samtidig ble albumet svært godt mottatt av kritikere, som syntes konseptet var forfriskende. Særlig det prestisjetunge jazztidsskriftet Down Beat var positive, og skrev bl.a.at alt Harris gjorde virket som det var gjennomsyret av en 'blues-sjel'. Og plata er oppsiktsvekkende bra, selv nå snart seksti år etter. Harris kan briljere med halsbrekkende teknikk det ene øyeblikket, men han er også istand til nærmest å la gitaren hviske fram vakre ballader det neste. Ray Nobles evergreen 'Cherokee' blir gjenstand for en enestående tolkning, der Harris – uten overdubbing og billige triks – spiller melodi, akkorder og bass-stemme samtidig. Det høres lekende lett ut, og det svinger fra start til mål. Samme låt kommer igjen på live-plata, om mulig i en enda bedre versjon.

THE HARRIS TOUCH er den eneste plata der Bill Harris har med seg andre musikere. Den store pianisten Hank Jones er kreditert, men bassist, trommis og perkusjonist er listet som 'ukjente'. Her spiller Harris både elektrisk og akustisk, og begge deler er flott, selvom det er nylonstrengene som virkelig gir ham en egen identitet. Det er også mye blues på denne plata, og det er kult å høre pianist Jones – som ofte spilte mer 'avansert' jazz – slå seg løs med god gammeldags blues-jamming. Det er i hvertfall ikke mye tvil om hvor han hadde røttene sine. Det er beksvart musikk, en fryd for øret.

GREAT GUITAR SOUNDS er nok en totalakustisk solo-affære. Her spiller Harris en del egenkomponert stoff, samt låter fra standardjazzens kjernerepertoar. Han har utviklet seg som gitarist siden debuten, og skal etter sigende ha øvd tre timer før frokost hver dag. På ettermiddagstid hadde han egne elever, og kvelder og netter var han på jobb som solist eller med The Clovers. Mannen hadde med andre ord et strengt regime, som tydeligvis ga resultater; for klang, tonevalg, teknikk og innlevelse. Det faktum at han spilte på samme gitar gjennom hele den tidlige karrieren gjør det på en måte enklere å følge utviklingen. Det er fascinerende å høre hvor mange forskjellige uttrykk en god musiker kan få ut av ett og samme instrument.

Det siste albumet som er inkludert på denne dobbelt-CD'en er altså ei live-plate; CAUGHT IN THE ACT, fra 1962. Her spiller Harris en solo-konsert, denne gangen på en klassisk gitar bygget av instrumentmakeren Manuel Velasquez. Instrumentet høres helt fantastisk ut, og Harris yter det full rettferdighet i låter av Monk, Hammerstein/Kern og egne komposisjoner. Det er mye fet blues her også; hør bare på 'Where Is Big Joe Williams Blues', ei låt som graver dypt i tradisjonen. Harris var opptatt av blues, og anså den for å være utgangspunkt for all svart musikk i USA. Det er vanskelig å bestride det, og hvordan Harris lar bluesen være alfa og omega i alt han spiller er ingenting annet enn svært fascinerende.

Bill Harris gjorde noen internasjonale konserter i løpet av 60-tallet, men trakk seg etterhvert tilbake til Washington DC, der han drev en liten jazzklubb, hadde elever og spilte sporadiske klubbjobber. Han var høyt respektert av andre musikere i hjembyen, og nyter fortsatt en viss kultstatus i gitarkretser. Da han døde i 1988 var han likevel ikke spesielt kjent utover engere kretser, og de fleste av de platene han hadde spilt inn var borte fra markedet. Det er intet mindre enn en begivenhet at denne stjernegitaristen igjen er tilgjengelig på plate. Musikken fortjener et stort publikum, og jeg vil allerede nå få lov til å hevde at dette er mitt valg når det gjelder 'årets utgivelse' i klassen jazz. Jeg har fra første stund nektet å gi B'er til platene jeg skriver om i Blaa Jazz-spalta, men her gjør jeg et ytterst sjeldent unntak og tildeler full pott. En klassiker.

Powered by JReviews