Valerie June

Populer!
 
5.0
1124   0   1   0   0  
Valerie June

Album informasjon

Tittel
Pushin’ Against A Stone
Plateselskap
Sunday Best Recording
Anmelder
Øyvind Pharo

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Enormt rik plate. En opptur å høre på.

Det er vel ikke helt dekkende å kalle Valerie June for bluesens unge kvinnelige svarte håp - til det er hun er altfor eklektisk og for mye av en Americana singer-songwriter - men hun har denne afroamerikanske sørstatsstoltheten og kunstneriske staheten som gir henne en bluespersonlighet. I så måte minner hun meg om Jessie Mae Hemphill, og noen av musikerne hun jobber med på denne platen, Jimbo Mathus og Eric Deaton kommer begge fra det samme nordlige Mississippi hill country-området der Hemphill kom fra.
Uansett. Det er vanskelig å tenke seg at folk med bluesfot ikke blir hekta på denne plata. De 12 sporene er som en reise gjennom hvit og svart amerikansk sørstatsmusikk, sågar også med avstikkere til 60-tallets New York-baserte girl group-sound à la The Shangri-La’s.
Valerie June er vokst opp i en småby ikke så langt utenfor Memphis, Tennessee. Hennes hovedinstrument er banjo, og hovedingrediensene i hennes musikalske syntese er country og blues. Den klokkeklare, kraftige stemmen har like deler Mississippi-delta som high and lonesome Appalachia old timey. Innspillingene er gjort i Dan Auerbachs Easy Eye Sound-studio i Nashville, og Auerbach bidrar selv som komponistpartner på mange låter, som bakgrunnssanger og umiskjennelig psykedelisk fuzzblues-gitarist i tillegg til at han er produsent sammen med Kevin Agunas (som har produsert Florence & the Machine).
Produksjonen er luftig og med et øre for hva som kan bli pop. Åpningssporet “Workin’ Woman Blues” har blitt sammenlignet med Bobbie Gentry med Stax-blås, men blåset her er bare en ensom ultracool trompet som spiller jazzriffet fra Temptations’ “Papa Was A Rollin’ Stone”. Selveste Booker T. Jones spiller tindrende orgel i på “Somebody to Love” mens Valerie June spiller ukulele mot en spinkel fele. Tittelsporet og “The Hour” er Black Keys møter Screamin’ Jay Hawkins og Phil Spectors girl group-sound . Når det gjelder flerstemt koring er det ikke spart på noe. Så er det en herlig 70-talls soulblues “I Wanna Be On Your Mind” mens morderballaden “Shotgun” er forræderisk vakker inntil du oppfatter teksten. Bare vokal og akustisk gitar. Hva mer? Jo Dolly Parton-lignende “Tennessee Time” og fullblods Carter Family-allsang i “Trials, Troubles, Tribulations”.
Enormt rik plate. En opptur å høre på. Dette er en dame som har hørt mye og det kommer ut som hennes eget, godt hjulpet av eminent produksjon og de rette musikerne. Joni Mitchell og Skeeter Davis møter Ronnie Spector og Ann Peebles mens Jessie Mae Hemphill tramper fottromma.

Powered by JReviews