Ben Harper with Charlie Musselwhite

Ben Harper with Charlie Musselwhite

Populer!
 
5.0
1151   0   1   0   0  
Ben Harper with Charlie Musselwhite

Album informasjon

Tittel
Get Up!
Plateselskap
Stax/Concord
Anmelder
Øyvind Pharo

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Beslektet med den impresjonistiske og noir-fargete stilen til Tom Waits

90-talls-ikonet Ben Harper, som hadde stor suksess med folk-rock krysset med soul groove og reggae og diverse beat-box-styrte utforskinger av world music, har her brakt sitt signaturinstrument, akustisk slidegitar, inn i studio sammen med munnspillmaestro Charlie Musselwhite, som også er kjent for inngå samarbeid på tvers av musikalske båser.
Harper er en sjelfull og skakk sanger og begavet låtskriver. Han er hovedpersonen i dette samarbeidet og han har også vært produsenten. Det er et bluesalbum ganske beslektet med den impresjonistiske og noir-fargete stilen som Tom Waits bruker når han nærmer seg Chicago-bluesen. Jason Mozersky, gitaristen som supplerer Harpers slidegutar, har da også av og til litt av de samme skarpe kantene som Waits-gitaristen Marc Ribot, og samarbeidet som Mussel­white har hatt med Waits kan også ha satt sitt preg på denne utgivelsen.
Albumets ti låter består roughly av halvparten neddempede akustiske numre med Musselwhites countryblues-munnspill i duo med Harpers gitar. Åpningsnummeret “Don’t Look Twice” har en varm akustisk gitardroning som veksler med et mer heavy elektrisk parti. Heavy er også betegnelsen på “I’m In I’m Out And I’m Gone” med stop time og taktisk indiansk tam-tam-tromming i bånn og med Harpers stemme dypt i miksen. “We Can’t End This Way” er på sin side gospelblues med fire korstemmer i call response og med sakral tone i slidegitaren. “I Don’t Believe A Word You Say” er Taj Mahals versjon av “Divin’ Duck Blues” eller Cooders “Goin’ to Brownsville”, dvs Sleepy John Esters, alt sammen filtrert gjennom Beefheart. Her er Musselwhite i storform.
Soulsangeren Ben Harper overbeviser stort i den akustiske “You Found Another Lover (I Lost Another Friend)” der han høres ut som Otis Redding ville ha gjort dersom han hadde sunget inn “I’d Rather Go Blind”.
Seks minutters “I Ride At Dawn” er en droneblues som en soldatmarsj på vei mot slagmarken. Det er tragisk storhet over denne låta. Junior Kimbrough møter Dylan og Marley, albumets høydepunkt. Men det er mer å hente. Tittelsporet “Get Up!” holder på bluesstrukturen mens gitarriffene blir mer og mer bebop og i avslutningssporet “All That Matters Now” blir den forsonende bluesteksten sunget av en Harper som høres ut som en åttiåring, og hele lydbildet som det er tatt rett ut av The Bands Basement Tapes.

Powered by JReviews