ALAN WILSON

Populer!
 
5.0
1542   0   1   0   0  
ALAN WILSON

Album informasjon

Tittel
The Blind Owl
Plateselskap
Severn Records
Anmelder
Jan Rustad

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Slik vi liker å huske Canned Heat

Dette er en samleplate med mye av det beste stoffet fra innspillingene Canned Heat gjorde på 1960-tallet. Så har de ansvarlige fortjenstfullt nok valgt å vie oppmerksom­heten til det så langt minst omtalte medlemmet av ”27-klubben”, Canned Heats gitarist, munnspiller og vokalist Alan Wilson. Kanskje kommer dette under Wilsons navn for å få en distanse til en del av de ikke VELDIG fine tingene Heat har gjort siden Wilsons bortgang. Wilson ble funnet utendørs, i sovepose med en tom flaske gin og en like tom flaske med beroligende piller ved siden av seg 3. septem­ber 1970. Han hadde slitt med depresjoner og sosiale fobier i mange år, og verden vil aldri få vite hva det kunne ha blitt av mannen som av mange ble omtalt som et geni. Sky, akademisk og nerdete var det den 21 år gamle Alan Wilson som ble hentet inn av Dick Waterman da han sporet opp Son House, men oppdaget at House hadde glemt de fleste av sangene sine. Wilson øvde med House i ukevis for å gjøre ham klar for offentligheten igjen, og ble invitert til å spille munnspill med House da han skulle opptre på festivalen i Newport året etter. I 1965 flytter han også til Los Angeles, og leverer masteroppgaven sin om Charlie Pattons musikk som student ved UCLA. Som medlem av Canned Heat var han med på de største festivalene på slutten av sekstitallet, samtidig som det han helst ville var å holde seg hjemme og fordype seg i samlingen sin av 78-plater. Wilson var vel egentlig klinisk blind, og det var vennen John Fahey som først døpte ham ”Blind Owl”, og det svekkede synet gjorde ingenting for å dempe den sosiale angsten hans.

På denne dobbelt-CDen får du først en samling som er slik vi liker å huske Canned Heat. Her er alle ”hitene” – ”Going Up The Country”, ”On The Road Again”, ”Help Me” og ”Time Was” for å ha nevnt noen. Sugende, temposterke ting som mer enn noe annet viste den dype respekten og kjærligheten Wilson hadde for genren. Og går du inn i tekstene oppdager du den frustrerte naturverneren og den dypt ulykkelige mannen som var Alan Wilson. CD 2 går videre. Fortsatt handler det om Canned Heat, men her er samlet det mer eksperi­mentelle stoffet deres. Som den fantastiske ”Skat”, den vanvittig funky ”Pulling Hair Blues” den såre ”London Blues” (om en skuffende kveld med en kynisk groupie i London) og den svært ille­varslende ”My Time Ain’t Long” spilt inn året før han døde.

I 1970 spilte Canned Heat inn den legendariske ”Hooker’n’ Heat” med John Lee Hooker. Hooker skal ha vært særs imponert over Wilson og mente han kjente låtene hans bedre enn han selv gjorde. Sangene Canned Heat etterlot seg fra denne perioden lever godt ennå i dag og har for lengst klassikerstatus, ikke minst takket være Wilsons lyse tenor som ofte ble løftet nær en falsett – og med det satte to tykke streker under sårheten i tekstene. Samlet her gjør disse innspillingene et svært sterkt inntrykk, og det er ikke et øyeblikk for tidlig at Alan Wilson får denne anerkjennelsen. Selv hadde han sannsynligvis hatet det, men hvis vi med dette kommer et skritt nærmere at det blir naturlig å ta med Wilson i oppregningen av medlemmene av 27-klubbe (Hendrix, Joplin, Morrison, Brian Jones, Robert Johnson og de relative nykommerne Winehouse og Cobain), da er vi litt nærmere en rettferdig verden.

Powered by JReviews