JAMES COTTON

 
5.0
970   0   1   0   0  
JAMES COTTON

Album informasjon

Tittel
Cotton Mouth Man
Plateselskap
Alligator Records
Anmelder
Jan Rustad

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Bluesens fremste nålevende utøver på munnspill

Musikkarrieren til James Cotton spenner over nesten 70 år. Han lærte faget av Sonny Boy Williamson og Howlin’ Wolf nede I Mississippideltaet - han sto på scenen første gangen da han var ni år, og tilbrakte 12 år I bandet til Muddy Waters etter at han flyttet til Chicago. Dette er kanskje den perioden han er mest kjent for, litt paradoksalt egentlig siden han har stått i fronten for egne band de siste førti årene. For noen år siden ble Cotton operert for strupekreft, så han synger ikke stort lenger. Det er likevel et marginalt problem når du har med deg en mann som Darrell Nulisch i turnébandet. Og da det ble kjent at Cotton skulle lage ny plate var verken Keb Mo, Ruthie Foster, Greg Allman, Delbert McClinton eller Warren Haynes vonde å be, og de gjør hver sin vokal underveis. De får kjørt seg alle sammen. For vel er Cotton ikke mye til sanger lenger, men lungene er det ingen ting i veien med, og posisjonen som bluesens fremste nålevende utøver på munnspill skal det godt gjøres å ta fra ham der han legger opp til en leksjon i hvordan spille blues på munnspill. Han synger forøvrig på én låt, en utrolig rørende "Bonnie Blue" avslutter plata og den skal ha et hjerte av stein som ikke blir sittende med en klump i halsen. Det faste turnébandet hans er med på omtrent halvparten av låtene her, resten befolkes av et stjernelag med Chuck Leavell på piano, Tom Holland på gitar, Tom Hambridge på trommer og Noel Neal på bass. Mysteriet for meg var hvordan denne plata hadde sett dagens lys på Alligator, den fordums førende bluesetiketten som de siste femten årene har levert en nesten ubrutt serie med uniformt flate produksjoner. Svaret på det er at dette for det første IKKE er produsert av Bruce Iglauer - selv om han for syns skyld, og fordi han betaler regningene, er gitt Executive Producer rollen, men av Tom Hambridge (trommisen på plata). Dernest at innspillingene IKKE er gjort i Chicago, men i Nashville med lokale folk. Cotton har altså reist "hjem" for å gjøre dette, og det skal vi være glade for alle sammen.
Cotton har vært med på å skrive sju av låtene, fem er skrevet spesielt til plata og den ene coverlåta "Bird Nest On The Ground" er tatt med som en gest og en hyllest til Muddy Waters. Gjestevokalistene gjør sine ting så bra at selv Keb Mo høres våken ut, Delbert McClinton koser seg åpenlyst det samme gjør Greg Allman. Den som sliter litt er forunderlig nok Ruthie Foster som vi vel har hørt mer inspirert. De fleste av tekstene forteller historier fra livet hans og gjør dette trolig til den definitivt kuleste selvbiografien som er levert av noen musiker - noensinne. James Cotton fyller 78 i år og høres ut som han er 28, så da er det vel noe i det når Darrell Nulisch synger om et legebesøk mot slutten av plata der legen forteller James: "Bare fortsett du, blues er godt for deg - så lenge du spiller blir du i hvert fall 102 år." Og enda litt får vi håpe hvis konsekvensen er at det fortsetter å komme plater som dette.

Powered by JReviews