BETH HART & JOE BONAMASSA

Populer!
 
4.0
1140   0   1   0   0  
beth_and_joe_cd13.jpg

Album informasjon

Tittel
Seesaw
Plateselskap
Provogue
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
4.0

Det skinner fortsatt av samarbeidet

Heldigvis! Det ble en oppfølger til det første og etter mine begreper glimrende samarbeidet mellom rock/soul-vokalist Beth Hart og blues/rock-gitarist og artist Joe Bonemassa. Det var bare ett svakt øyeblikk på debuten deres, som åpenbarte en mer spontan, mindre planlagt og råere gitarist Bonamassa slik vi lenge har ønsket oss han også på hans egne plater.
På dette albumet er kvaliteten litt mer varierende, men for det meste så inspirert, energisk og følelsesladet at et kjøp er å anbefale. Beth Hart er helt på fra start med en leken versjon av Billie Holidays ”Them there eyes” som var en hit for sistnevnte i 1939. Da krigen brøt ut altså. Old school music som får både Beth og Joes gitarspill til å boble, og denne gang med en fet blåserekke bak seg. Herlig!
Beth Hart leverer fantastisk vokal på Lucinda Williams killer ”Can’t let go” fra hennes beste album fra 1998, ”Car wheels on gravel road”, Tina Turners ”Nutbush city limits” (fra Ike & Tina-æraen), Buddy Miles ”Miss lady” (som i sin tid ble produsert av Jimi Hendrix) og Etta James ikke så veldig kjente ”Rhymes”. Joe Bonamassa legger på mange kule gitardetaljer og solopartier, men er ikke like intenst ”fremme” som på forrige album. Dog er det hans solopartier som gjør Donny Hathaways ”I’ll love you more than you’ll ever know” og Nina Simones ”Strange fruit” til killere. Særlig den førstnevnte solo må høres. Bluesgitar-solo of the year?
Den andre Etta James-låta, en velkjent smoky ballade som heter ”A Sunday kind of love” er også fin. Men det føles ikke som om Beth Hart/ Joe Bonamassa-samarbeidet løfter den helt. Det går heller definitivt ikke veien på Melody Gardots ”If I tell you I love you” som er den nyeste låta på dette albumet da den kom i fjor. Da låter det litt bedre på Slackwax-låta ”Close to my fire” der Beth faktisk låter som Melody Gardot! De bommer også på Aretha Franklin-klassikeren ”See saw”. Bommer i den forstand at det blir litt karaoke. Beth synger selvsagt bra, og Joe vet opp og ned på en gitar, men nerven mangler.
Joe Bonamassa/ Beth Hart-samarbeidet er øyeblikk der de uten press for karrierene sine kan velge favorittlåtene sine og ha det gøy. Det skinner fortsatt av samarbeidet om enn ikke like voldsomt som på debuten ”Don’t Explain”. Men for en sanger – for en gitarist! Det er lett å bære over med de svake øyeblikkene, for de er i klart mindretall!

Powered by JReviews