BJØRN BERGE

Populer!
 
5.0
1622   0   1   0   0  
BJØRN BERGE

Album informasjon

Tittel
Mad Fingers Ball
Plateselskap
Jazzhaus Records
Anmelder
Øyvind Pharo

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

En fulltreffer av et album

På albumets takkeliste med navn på familie, venner og kollegaer dukker også den amerikanske fantomgitaristen Leo Kottke opp. Ikke vet jeg om Berge også er personlig venn, men at han er en beslektet musikersjel, tror jeg på. Den fritt improviserende gitarstilen basert på delta­blues og bluegrassplukking kombinert med klanglige utforskinger av (hold pusten) jazz, flamenco, gospelharmonier og indiske skalaer er felles for Berge og Kottke, som den også er for en Knut Reiersrud eller en John Fahey. Her snakker vi om gitarister med høy himmel over bluesen.
Mad Fingers Ball er en fulltreffer av et album der samtlige av Berges fem originalspor er instrumentalnummere - halsbrekkende uptempo-låter og myk stemningsmusikk om hverandre. I vokalnummerne demonstrerer også Berge hvilken formidabel vokalist han er blitt, han har ikke bare en grov sandpapirrøst, men han er en uttrykksfull moderne bluesshouter og fortolker i Tom Waits-/Nick Cave-skolen.
Harald Levanger gjør en utsøkt jobb på trommer og perkusjon, mens Berge låter som en hel gitarbutikk på seks- og tolvstrenget akustisk gitar, dobro og barytongitar. I den grad Berge er en moderne bluesshouter med Cave og Waits som referansepunkter, kan han også karakteriseres som en moderne songster, som plukker fra mange sjangre. Leadbelly var prototypen på en songster fordi han inkludert ballader, barnesanger og vaudeville-låter i repertoaret. Berge inkluderer med stort hell to kanoniserte låter fra heavy metal-sjangeren: “Gut” fra de walisiske heavy-pionerene Budgie, og “Hush” komponert av Joe South, var en tidlig singlehit med Deep Purple, og får et mektig driv med Dagny Christophersen på bakgrunnsvokal. Robert Johnsons “Ramblin’ On My Mind” rocker han opp og legger inn en effektiv hip-hop-passasje, mens Otis Rush/Willie Dixons “I Can’t Quit You Baby” blir tatt helt ned i en dempet gospelinspirert klagesang. Den avdøde Morphine-bassisten Mark Sandmans “Honey White” er platas forrykende åpningsnummer, mens de mer klassisk utførte bluesnummerne er “Meanest Blues In Town” av Hungry John og “Chevrolet” av drum and fife-artistene Lonnie & Ed Young fra Nord Mississippis Hill Country, der Alan Lomax spilte dem inn i 1959.
Denne plata er stort tenkt, og elementene henger sammen i en flott en helhet.

Powered by JReviews